I dette gripende verket utfolder scenen seg under et mykt teppe av snø, der et damplokomotiv, motorns utblåsning av hvit røyk, står på en snødekt stasjon. De delikate nyansene av blått og grått dominerer lerretet, og skaper en atmosfære som føles både rolig og kald; den snødekte jorden reflekterer spredt lys, mens de kronglete trærne langs stien fremhever stillheten i en vinterdag. De røde detaljene på toget—lampene som lyser mot den frosty bakgrunnen—tilsetter et preg av varme midt i kulden og inviterer betrakteren til å forestille seg varmen fra ovnen inni.

Kunstnerens teknikk bruker hurtige penselstrøk, og fanger mesterlig de flyktige øyeblikkene av vinteressens. Monets komposisjon inviterer øyet til å utforske scenen fra forgrunnen—der skinnene strekker seg, omkranset av et trehegn—til den tåkelagte bakgrunnen skjult i tåka. Denne evnen til å blande elementene vekker en følelse av nostalgi, kanskje minner om reiser som ble gjort i enklere tider. I en historisk kontekst reflekterer dette verket den voksende industrialiseringen, som kontrasterer den fremvoksende mekaniske verden med naturens tidløshet—en juxtaposisjon harmonisk gjengitt gjennom Monets milde berøring.