Scenen utfolder seg med en rolig ro; et veiskapell står som vakt, dens bleke stein kontrasterer mykt med den grønne engen. Et par spaserer langs en sti, figurene deres er gjengitt med et delikat preg som antyder en avslappet ettermiddag. Kunstnerens dyktige hånd med akvareller er tydelig i de myke fargevaskene som definerer landskapet.

Komposisjonen leder blikket mot de fjerne fjellene, hvis topper berøres av himmelens eteriske lys. Trærne, med sine nesten skjelettlignende grener, rammer inn utsikten, og skaper en følelse av dybde og rom. Den generelle effekten er ro; et øyeblikk fanget, bevart i det myke omfavnelsen av akvarellmediet. Det snakker om en tid da livet beveget seg i et saktere tempo, og inviterte til kontemplasjon og verdsettelse av hverdagens skjønnhet.