Dette imponerende verket presenterer et storslått landskap som vekker en dyp forbindelse til naturens storhet. Komposisjonen domineres av høye fjell som dramatisk reiser seg mot en myk og dempet bakgrunn, noe som antyder en rolig atmosfære. Kunstneren bruker dyktig blekkvasketeknikker, og skaper en følelse av dybde og bevegelse i de bølgende konturene av åsene. Kontrasten mellom svart og subtile gråtoner simulerer interaksjonen mellom lys og skygge, mens sporadiske aksenter av farger på floraen—noen strøk av levende grønt og dempet blått—tjener som myke aksenter som fremhever livsdyktigheten som flettes inn mellom de steinete områdene.

Den emosjonelle effekten av dette kunstverket er dyp; man kan nesten høre hviskingen fra vinden eller den milde plaskingen av vann som renner mellom steinene. De gamle trærne med sine vridde greiner vekker en følelse av motstandskraft og tidløpighet—et bevis på naturens varige skjønnhet. Historisk sett reflekterer denne stilen den kinesiske tradisjonen for landskapsmaling, og fremhever harmonien mellom mennesket og naturen, og fungerer som en påminnelse om den åndelige forbindelsen vi kan finne i naturen. I dette verket er landskapet mer enn bare en bakgrunn; det blir en karakter i seg selv, og inviterer betrakteren til å miste seg selv i sitt stille favntak.