Dette fengslende stilleben fra slutten av 1800-tallet avslører den forbløffende enkelheten og skjønnheten til hverdagslige objekter. Satt mot en mørk, matt bakgrunn, er komposisjonen imponerende organisert, men virker likevel spontan; som om disse objektene raskt ble arrangert for den grundige observasjonen av kunstneren. De forskjellige formene og størrelsene på beholderne – to mørke glassflasker bak, en rund leirkopp i midten og to mindre skåler foran – forteller en historie om hjemlighet og varme. Den brune fargen på keramikken står i vakker kontrast til det bleke blå av en av skålene, og trekker blikket til disse harmoniske, men beskjedne fargene.

Penselstrøkene er karakteristisk dristige, og vekker van Goghs følelsesmessige intensitet; strekene er selvsikre, men viser også en kjærlighet som antyder en omsorg for det hverdagslige. Texturen av keramikk gir en taktil kvalitet, som om du kunne strekke ut hånden og føle den grove overflaten. Denne komposisjonen reflekterer ikke bare kunstnerens fascinasjon for lys, skygge og farge, men markerer også et bestemt øyeblikk i historien, da det ordinære ble feiret i fine kunst. Tematisk fremkaller det en følelse av nostalgi mens det fanger essensen av kunstnerens indre verden og avdekker dypere sannheter som er skjult i hverdagen.