Dette selvportrettet, laget i 1886, fanger essensen av kunstneren med en bemerkelsesverdig intensitet. De dristige penselstrøkene formidler en følelse av bevegelse og rå følelser, mens kunstnerens gjennomtrengende blikk trekker seeren inn i et øyeblikk av introspeksjon. Fargepaletten har en tendens til å lene seg mot dype jordfarger, i kontrast med lyspunkter på ansiktet og glansen på pipen, noe som skaper en dramatisk og dyster atmosfære. Bruken av skygger fremhever ikke bare konturene av ansiktet, men reflekterer også kunstnerens komplekse indre liv, noe som antyder en blanding av sårbarhet og styrke.

Komposisjonen er tett rammet, fokusert på ansiktet, uten distraherende elementer fra uttrykket i det. Det er en enkelhet i bakgrunnen som kontrasterer med de intrikate detaljene i kunstnerens skjegg og klær. Denne teknikken med å legge vekt på temaet skaper en intim tilknytning; man kan nesten føle vekten av eksistensen som tynger kunstneren. Historisk sett kommer dette verket fra en periode hvor selvutforskning gjennom kunst begynte å bli avgjørende, som resonerer med følelsene til mange samtidige i den postimpresjonistiske bevegelsen. Betydningen av dette verket ligger ikke bare i den tekniske utførelsen, men også i den ærlige og uhemmede avsløringen av kunstnerens sinnstilstand, og gir et innblikk i kampen mellom lys og mørke som definerer den menneskelige opplevelsen.