Lerretet presenterer en gripende utsikt over en hage, gjennomsyret av naturens ro, men også ekkoet av en undertrykt melankoli. Knudrete, bladløse trær dominerer forgrunnen; deres tvunnede grener strekker seg ut, nesten som om de lengter etter noe midt i denne stille bredden. Silhuetten av en figur i en svart kappe svever langs en sti, og vekker en følelse av ensomhet som resonnerer dypt i betrakterens sjel. Rundt figuren er det en nøyaktig ordnet oppstilling av blomsterbed og plener, noe som skaper en harmoni mellom menneske og natur som både føles intimt og vidt.

Når det gjelder kunstneriske teknikker, forsterker Van Goghs valg av dempet farger og markante kontraster den emosjonelle virkningen av stykket. Den bleke bakgrunnen brytes av de mørkere nyansene av trær og figuren, og trekker blikket mot fokuspunktet. Denne nøye konstruerte komposisjonen inviterer betrakteren til å dykke inn i scenen og fremkaller en sanselig opplevelse der man nesten kan høre raslingen av grenene i en lett bris. Historisk ble dette verket skapt i en tid da Van Gogh søkte mening gjennom kunsten sin, noe som gir en ekstra lag av betydning til den totale opplevelsen.