Dette maleriet fanger den stille skjønnheten i en frukthage om vinteren, hvor de nakne grenene på trærne står tydelig mot en myk, glødende himmel. Kunstnerens penselstrøk er delikate, men livfulle, med korte og levende strøk som gir en subtil glans til scenen. Komposisjonen leder øyet forsiktig langs den gresskledde bredden ved et speilblankt vann, og inviterer til en følelse av fredelig ensomhet, som om man kan høre den svake raslingen av tørt gress og den kalde luftas hvisking.

Fargepaletten er en varm, men dempet blanding av jordfarger i grønt, brunt og gyllent oransje, kontrastert med bleke rosa og purpur som antyder det avtakende lyset en vinterettermiddag. Samspillet mellom lys og skygge skaper en øm og ettertenksom stemning, som fremkaller både stillhet og latent liv selv i den kalde årstiden. Dette verket er et vakkert eksempel på tidlig 1900-talls impresjonistisk teknikk, som fremhever lysets flyktige effekter og landsbygdens intime sjarm.