Scenen som her er fanget fører betrakteren oppover en rekke sollyste trinn, flankert av frodige klynger av solsikker og fargerik vegetasjon. Trappen stiger mot en lys blå himmel, noe som antyder en følelse av hevelse og glede. Monets bruk av livlige penselstrøk fremhever den impresjonistiske kvaliteten; hvert merke ser ut til å vibrere under den varme solen, og viser hans dyktighet. Solsikkene blomstrer dristig på begge sider, deres livlige gule og grønne nyanser ser nesten levende ut, og skaper en dans av farger mot den teksturerte brune tretrappen.

Når man ser oppover, leder komposisjonen blikket mot horisonten, der takets konturer kan sees og gir en beroligende struktur i midten av den ville naturen. Dette maleriet fremkaller følelser av nostalgi og komfort, og minner om avslappende ettermiddager tilbrakt i rolige hager. I en historisk kontekst gjenspeiler det perioden der Monet utforsket utendørsinntrykk, omfavnet det naturlige lyset og skjønnheten som finnes i vanlige omgivelser; slike verk bidro til den rike tradisjonen av landskapsmaleri. Monets dedikasjon til å fange flyktige øyeblikk forsterker verkets betydning, og inviterer betrakterne til å nyte dens enkle, men dype skjønnhet.