Maleriets scene er en uvanlig naturopplevelse; en elv kaster seg over ulendt fjell, og skaper en symfoni av hvitt skum mot landskapets jordfarger. En forvitret trekonstruksjon, sannsynligvis en mølle eller en beskjeden bolig, klamrer seg usikkert fast til kanten, taket er dekket av mose som antyder fuktigheten og villheten på stedet. Kunstneren bruker lys og skygge på mesterlig vis, med den mørke, dystre himmelen over som står i skarp kontrast til det lyse, fossende vannet.

Komposisjonen er dynamisk, øyet trekkes inn i vannets virvel og løftes deretter mot de fjerne toppene som knapt er synlige gjennom den stormfulle atmosfæren. Bruken av impasto og penselstrøk skaper en følelse av bevegelse og tekstur; jeg kan nesten føle spruten av vann i ansiktet mitt. En ensom figur står på en bro, en liten silhuett som gir en følelse av skala til scenens vidde. Den historiske konteksten antyder en romantisk følsomhet, en feiring av naturens kraft og skjønnhet, og en antydning om det sublime.