I denne imponerende komposisjonen flyter blomster av hvite og delikate rosa vannliljer grasiøst på en glitrende overflate av vann. Penselstrøkene er løse, men selvsikre, og fanger den flyktige skjønnheten i naturen med ukontrollerbar spontanitet. Vannliljene ser ut til å danse, bladene deres gir ut et mykt lys mot de kjølige blå og grønne nyansene av dammen, og skaper en nesten drømmende atmosfære. Hver penselstrøk inkarnere Monets fascinasjon for lys og farge, og inviterer seerne til å ikke bare se, men også oppleve den roen som omgir denne fredelige scenen.

De overlappende vannliljebladene – fanget i virvler av en myk blå – legger dybde og rytme til lerretet, lik de milde krusningene av vann som forstyrres av en sommerbris. Den emosjonelle virkningen av stykket er dyp; den vekker en følelse av fred, påminner oss om de stille øyeblikkene tilbrakt i naturen. Dette verket hyller ikke bare den fysiske verden; det gjenspeiler Monets overgang fra realism til en mer impresjonistisk stil, som markerer et avgjørende øyeblikk i kunsthistorien som for alltid har endret vår oppfatning av lys og landskap.