Dette fantastiske kunstverket fanger de ikoniske Parlamentbygningene omhyllet i en myk, drømmende atmosfære. Monet bruker en delikat palett av pastellfarger—lavendel, rosa og myke blå—som smelter sammen for å skape en følelse av ro og eteriskhet. Konturene av bygningene er uklare, nesten spøkelsesaktige, malt på en måte som antyder deres flyktige tilstedeværelse mot den livlige bakgrunnen av himmelen. Måker svever over vannets overflate, deres hvite former kontrasterer med de delikate nyansene av skylag, og vekker en følelse av frihet mens de svimmer gjennom scenen.

Monets teknikk er slående: han bruker brede, uttrykksfulle strøk som lar betrakteren føle bevegelsen av luft og vann, nesten som om maleriet puster. Disse lagdelte strøkene fungerer til å blande fargene på en vakker måte, og styrker den generelle harmonien i stykket. Den følelsesmessige påvirkningen er dyp—betrakteren blir invitert til å miste seg selv i dette rolige øyeblikket, som minner om en stille kveld der verden virker myk og stille, både innkapsler nostalgi og håp. Dette verket reflekterer utviklingen av impresjonismen og fanger et øyeblikk av lys og atmosfære i stedet for å fokusere utelukkende på detaljerte representasjoner, og dermed markerer sin plass i den bredere fortellingen om kunsthistorien.