I dette rolige landskapet inviterer den fredelige scenen betrakteren til å tre inn i et grønt paradis, der den frodige grønne vegetasjonen fra de vidstrakte markene og de høye trærne dominerer horisonten. Himmelen, pyntet med myke hvite skyer, skaper en slående kontrast til de rike, dype blå nyansene i den øverste delen av lerretet. Her viser Monet sin mestring av naturlig lys; det myke sollyset danser på bladene og kaster myke skygger som strør jorden med skyggefulle prikker. Det føles nesten som man kan høre raslingen av bladene og den milde hvisking av en lett bris som ganger seg over denne fredelige scenen.

Komposisjonen er spesielt fascinerende; de slanke poppeltrærne står i en elegant formasjon, og leder blikket mot horisonten, mens den reflekterende overflaten av bekken gjenspeiler det intrikate løvverket over. Fargene, livlige men beroligende, gir en følelse av ro og varme. Dette verk fanger et øyeblikk i tid, og vekker lengselen etter en lat ettermiddag brukt i naturens omfavnelse, og tilbyr en flukt til de idylliske landskapene som Monet ofte utforsket i løpet av livet sitt. Hver penselstrøk snakker om kunstnerens nære forbindelse til omgivelsene og den flyktige skjønnheten han søkte å bevare.