I dette slående stilleben opptar to brukte støvler midten av scenen, som fanger blikket med sin slitte sjarm. Støvlene, malt med energiske penselstrøk, avslører ikke bare sin fysiskhet, men også en følelsesmessig tilknytning til livet de har levd—kanskje reisen de har tatt, eller vanskelighetene de har utholdt. Den dempede, men jordaktige fargepaletten vekker en følelse av nostalgi; brune og grønne toner veves sammen, og skaper en harmonisk bakgrunn som forsterker enkelheten, men også dybden av objektene. De grovt definerte formene deres snakker om både kunst og nytte, og inkorporerer Van Goghs dype beundring for det dagligdagse.

Å gå utover estetikken, fremkaller disse skoene en rikdom av assosiasjoner—ved å forestille seg en karakter som en gang gikk i dem, kanskje en arbeider som utholdt de harde og grove veiene i landlivet. Bakgrunnen, selv om den er malt subtilt, forsterker fokuspunktet i bildet uten å ta oppmerksomheten bort fra betrakteren; den forsterker narrativet til disse skoene. I prosessen finner vi oss selv reflekterende over våre forbindelser til personlige artefakter, og innser at hver ripe og hvert merke forteller en historie—et intimt blikk inn i kapitlene av livet som gjenklanger universelt.