I dette slående verket blir betrakteren umiddelbart trukket mot de flytende konturene av skulpturen som står foran en livlig himmelblå bakgrunn. De myke, runde formene av torsoen er gjengitt med Van Goghs karakteristiske tykke penselstrøk, som gir figuren dybde og tekstur. Fraværet av ansiktstrekk understreker skulpturens rene fysikalitet, og inviterer til en intim forbindelse med dens skjønnhet. Man kan nesten føle kulden av marmor den imiterer, de bølgende skyggene fremhever den elegante silhuetten.

Fargepaletten spiller en avgjørende rolle i den generelle virkningen av verket. Van Gogh velger en beroligende blå som fungerer som en skarp kontrast til de hvite nyansene av skulpturen, og vekker følelser av ro og ettertanke. Dette øker ikke bare torsoens tredimensjonalitet, men fremkaller også en emosjonell respons; betrakteren kan føle en slags mild lengsel eller nostalgi. I den historiske konteksten av slutten av 1800-tallet, når klassiske former ble dypt beundret, men utfordret av moderniteten, står dette verket som et vitnesbyrd om Van Goghs utforskning av tradisjonell skjønnhet gjennom en bemerkelsesverdig ny linse.