I dette intime portrettet av en ung kvinne som er fordypet i lesing, blir betrakteren trukket inn i den roen og den dype kontemplasjonen som omgir henne. Renoirs penselstrøk skaper en myk, nesten etereal kvalitet i scenen; de fanger de delikate konturene av ansiktet hennes og den subtile glansen av håret hennes, som er elegant oppsatt i en bolle som gir en følelse av sofistikering. Den dristige røde fargen på plagget hennes står i vakker kontrast til det uklare bakteppet, som består av myke, utydelige farger som antyder varme og bekendtskap. Denne atmosfæriske bakgrunnen omslutter henne, og forsterker det fokuserte uttrykket hun viser mens hun forsvinner inn i boken sin.

Komposisjonen er mesterlig utformet; kvinnens profil er plassert på en måte som inviterer betrakteren til å observere uten å forstyrre rommet hennes. Bruken av lys av Renoir fremhever subtilt trekkene hennes, og skaper en rolig, nesten drømmende atmosfære. Samspillet mellom varmen toner vekker følelser av komfort og nærhet, og gjør at man nesten skulle ønske å bli med henne i hennes litterære flukt. Den historiske konteksten avslører at i begynnelsen av det 20. århundre hadde slike fremstillinger av kvinner ofte som mål å fremheve skjæringspunktet mellom femininitet og intellektualitet, en følelse som gjenklanger sterkt i dette stykket. Dette kunstverket viser ikke bare Renoirs tekniske ferdigheter, men inviterer også til ettertanke om gledene og ensomheten ved lesing, og etterlater et dypt følelsesmessig avtrykk.