I dette fengslende portrettet sitter en mann av intellekt og verdighet ved et bord, dypt opptatt av tanker. Hans antrekk, en iøynefallende rosa frakk, står i kontrast til den dystre bakgrunnen, noe som trekker blikket mot hans uttrykksfulle ansikt. Det svake lyset fra en nærliggende lampe gir en varm glød, og belyser detaljene i hans ansiktstrekk som avslører både visdom og introspeksjon. En fjærpenn i høyre hånd taler volum om hans akademiske ambisjoner, mens en åpen bok på bordet antyder rikdommen av kunnskap han innehar. Stillheten i scenen lever i en aura av ettertanke, som inviterer seerne til å reflektere over tankene som opptar hans sinn.

Komposisjonen er nøye ordnet; mannen tar opp midtpunktet, noe som gjør ham til fokus, mens den delikate duken på bordet og verktøyene fra hans yrke omslutter ham, og skaper et rikt vev av teksturer og farger. De kalde blå og varme rosa nyansene interagerer harmonisk, og viser kunstnerens mestring av å blande nyanser for å formidle følelser. Dette stykket fanger ikke bare likheten til doktor Alphonse Leroy, men fungerer også som et historisk dokument som gjenspeiler verdiene fra opplysningstiden—en tid der kunnskap og fornuft var sentrale. Den emosjonelle påvirkningen fra portrettet ligger i dens evne til å koble betrakteren til en tenkers sinn, og involvere oss i en dialog med fortiden, og inspirere beundring for jakten på visdom.