Dette maleriet fanger to unge bretonske jenter stående barbeint ved sjøen, med tankefulle og rolige uttrykk, innhyllet i jordfarger fra deres tradisjonelle klær. Kunstneren bruker en rik palett av dype blå, grønne og okerfarger som står i kontrast til den rødaktige jorden under føttene deres, og skaper en levende følelse av sted og stemning. Komposisjonen er intim, men slagkraftig, med figurene litt forskjøvet fra midten, som trekker betrakterens øye mot deres kontemplative ansikter og de subtile bevegelsene i hendene deres, som synes å bære en mild spenning.

Penselstrøkene, karakteristiske for kunstnerens postimpressionistiske stil, er bevisste og synlige, og former former og teksturer, og gir en taktil kvalitet til både stoff og landskap. Det fjerne havet, malt med virvlende mønstre, smelter sammen med de bølgende åsene, og skaper et drømmelignende bakteppe som gjenspeiler jentenes indre verdener. Maleriet bærer en merkbar emosjonell tyngde: en blanding av uskyld og verdensbevissthet, den skjøre skjønnheten i ungdommen mot slutten av 1800-tallets harde liv ved den bretonske kysten. Verket vibrerer med en stille intensitet og inviterer til refleksjon over temaer som barndom, kulturell identitet og nær forbindelse med naturen.