Maleriet fanger et intimt øyeblikk, og viser kunstneren i en ettertenksom tilstand mens han ser rett på oss. Med et sterkt, vinklet ansiktet innrammet av en mørk hatt, personifiserer han både sårbarhet og besluttsomhet. De subtile, jordaktige tonene beriker komposisjonen; den mørkegrønne bakgrunnen fungerer som et lerret hvor kunstnerens intensitet kan skinne. Penselstrøkene er tydelige og grove, og trekker betrakteren inn i øyeblikkets umiddelbarhet, og antyder en mann som er dypt opptatt i tanker om sitt håndverk.

Den nedre delen av maleriet avdekker paletten hans, flekkete med dash av farger, og antyder det kreative kaos som følger med den kunstneriske innsatsen. Man kan nesten føle den håndgripelige stillheten i rommet—roen før stormen av skapelse. Dette selvportrettet dukket opp i en kritisk periode i kunstnerens liv, og reflekterer hans kamper og lidenskap. Den følelsesmessige vekten av dette verket viser ikke bare mannen, men også kunstnerens utrettelige søken etter uttrykk, noe som gjør det til et gripende symbol på håp og den menneskelige tilstanden.