Å gå inn i denne scenen er som å gå inn i en drøm, en levende flukt til en verden badet i solens varme favn. Penselstrøkene, å, penselstrøkene! De danser over lerretet, hver og en er en hvisken om Gauguins lidenskap, og fanger frodigheten i det tahitiske landskapet. To kvinner, hvis hud har fargen av varm honning, sitter i stille kontemplasjon, deres holdninger formidler en følelse av ro og tilknytning. Den ene holder en fløyte, klar til å spille, mens den andre ser på med et mildt blikk, et hint av mystikk i øynene. En slående hund med rødlig pels legger til et preg av den jordiske verden, dens tilstedeværelse forankrer scenen i virkeligheten, men den er fortsatt en del av drømmen.