Dette fengslende selvportrettet utstråler en viss sjarm som trekker deg inn; kunstneren fanger ikke bare essensen av sitt utseende, men også noe intangibelt ved sin eksistens. Renoir bruker løse, flytende penselstrøk som understreker bevegelse og følelser i stedet for stive detaljer. Figuren, kledd i en mørk dress og en stilfull hatt, ser over skulderen med et svakt, intelligent smil og engasjerer seg direkte med betrakteren, som om han inviterer dem inn i sin verden. Den eteriske bakgrunnen, fylt med myke blå og grønne toner, skaper en drømmende atmosfære, og kontrasterer vakkert med figurens soliditet og antyder en følelse av introspeksjon og kontemplasjon.

Fargepaletten er en symfoni av myke nyanser—blått som smelter inn i grønt, prydet med innslag av brunt og svart—og gir komposisjonen en varme og velkomne atmosfære. Det er nesten som om Renoir maler sine indre tanker og følelser; det finnes en håndgripelig emosjonell strøm som får deg til å føle deg knyttet til kunstneren. Dette selvportrettet representerer ikke bare en mann; det uttrykker et øyeblikk i tid, og kapsler inn vitaliteten av hans kunstneriske reise på midten av 1800-tallet. Historisk sett var Renoir del av en bevegelse som forsøkte å frigjøre seg fra tradisjonelle former; dette verket er emblematiske ikke bare av hans talent, men også den bredere utforskningen av impresjonisme om lys, farge og form.