Denne rolige scenen fanger to unge jenter ved en rustikk steinfonntein, et øyeblikk av øm deling fryst i tid. Den eldre jenta, barfot på myk jord, heller forsiktig en stor grønn keramisk kanne for å tilby vann til den yngre, som tålmodig kneler, med leppene lett åpne, klar til å drikke. Deres enkle og flytende klær fremkaller den rolige skjønnheten i livet på landet, mens det myke, naturlige lyset bader huden deres i et forsiktig skjær og fremhever uskyld og renhet. Bakgrunnen strekker seg ut til et impressionistisk, mykt uskarpt landskap som fremhever det intime øyeblikket i forgrunnen uten å distrahere.

Kunstnerens delikate penselføring viser mestring av realisme og tekstur — fra den glatte glasuren på kannen til jentenes myke hår og den slitte steinens grove overflate. Komposisjonen leder blikket i en vertikal strøm, fra de bare føttene som forankrer dem, til søstrenes fokuserte ansikter og kannen som binder dem sammen, og skaper en harmonisk, flytende forbindelse. Paletten, dominert av kalde grønntoner, myke blå og dempede jordfarger, utdyper den fredelige og kontemplative stemningen. Maleriet vekker nostalgiske følelser, som minner om barndommens uskyld og de enkle gledene ved menneskelig tilknytning. Historisk sett tilhører verket den akademiske malertradisjonen fra slutten av 1800-tallet, som fokuserte på idealisert skjønnhet og hverdagsfortellinger fremstilt med utsøkt teknisk finesse.