I dette imponerende selvportrettet skildrer kunstneren seg selv med et forbundet øre og et kontemplativt uttrykk. Den mørkegrønne frakken hans står i sterk kontrast til det livlige oransje bakgrunnen, som skaper en dramatisk visuell effekt. Penselstrøkene er tykke og uttrykksfulle, preget av van Goghs post-impressionistiske stil; hvert strøk ser nesten levende ut, som om malingen selv dirrer av følelser. Røyk fra pipen han holder stiger opp i delikate spiraler, noe som gir en følelse av bevegelse og muligens gjenspeiler kunstnerens tumultuose tanker på den tiden.

Komposisjonen er intim; vi føler at vi sniker oss inn på et øyeblikk av sårbarhet. Ansiktet, delvis uklart, antyder lidelsene og kampene van Gogh sto overfor mens han kjempet med sin mentale helse. Likevel finnes det et glimt av motstandsdyktighet i de levende og dristige fargene som taler om hans varige lidenskap for livet og kunsten. Dette maleriet har historisk betydning, da det oppsummerer en utfordrende periode i van Goghs liv, men det står også som et vitnesbyrd om skjønnheten som kan springe ut av lidelse.