I dette fengslende kunstverket er en ung kvinne avbildet sittende foran et virginal, elegant kledd i en slående blå kjole som utstråler både nåde og ro. De intrikate teksturene i antrekket tiltrekker blikket; lysleket på stoffet fremhever dybden og dimensjonen, og belyser de delikate trekkene i ansiktet hennes. Bakgrunnen, malt subtilt, antyder en større narrativ med en skyggefigur i et nærliggende maleri—kanskje en refleksjon av kvinnens egen verden, der musikk og kontemplasjon veves sammen sømløst. Virginalen, vakkert utsmykket på toppen, virker ikke bare som et musikkinstrument, men som et uttrykksverktøy, som inviterer betrakteren til å reflektere over melodiene som kan komme fra tastene; vi kan nesten høre de milde tonene som gjenklang i rommet, og skape en følelse av intimitet.

Fargeinteraksjonen her er virkelig fortryllende. De varme tonene i rommet harmonerer vakkert med de kalde blåfargene på kjolen hennes, mens det myke lyset stryker konturene av ansiktet hennes, og gir henne en eterisk tilstedeværelse. Vermeers mesterlige bruk av chiaroscuro—kontrasten mellom lys og mørke—gir atmosfæren en følelse som kommuniserer en sinnstilstand som er rolig, men noe melankolsk. Det vekker minner om stille øyeblikk delt i private rom, der melodier henger igjen i luften lenge etter at de er spilt. Som seere blir vi invitert inn i et dyrebart øyeblikk, der vi føler vekten av både tid og personlig tilknytning.