Denne gripende scenen utspiller seg i en stor, rikt dekorert sal dominert av en bred, hvit trapp som fører ned mot betrakteren. Ved foten av trappen ligger en livløs skikkelse i hvitt, som symboliserer et tragisk fall fra makt eller nåde. Rundt ham samles en tett folkemengde i praktfulle klær fra renessansen, med ansikter som uttrykker en blanding av sjokk, høytid og nysgjerrighet, noe som skaper en påtagelig spenning i øyeblikket. I sentrum av dramaet står en mann i gyldne klær med et hevet sverd, utstrålende en aura av uopprettelig rettferdighet. Lyset bader de gyldne klærne og skaper en skarp kontrast til de dempede, skyggelagte bakgrunnene fulle av veggmalerier og religiøs ikonografi, som forsterker den emosjonelle tyngden. Eugène Delacroix’ dyktige penselstrøk fanger hver intrikat detalj — fra de tunge draperiene til de skinnende rustningene — og skaper en dynamisk komposisjon full av spenning og historisk vekt.

Fargepaletten veksler mellom dype, skyggefulle toner og lyse glimt av gull og hvitt, og fremkaller den emosjonelle dikotomien mellom frykt og autoritet, liv og død. Det intrikate miljøet antyder venetiansk prakt og knytter scenen til en historisk hendelse preget av maktkamper og svik. De detaljerte veggmaleriene i bakgrunnen skaper en hellig atmosfære som står i sterk kontrast til den brutale sekulære straffen som utøves nedenfor. Denne kontrasten utdyper maleriets emosjonelle kompleksitet og inviterer betrakteren til å oppfatte tragedien ikke bare som en historisk fortelling, men som en tidløs meditasjon over hevn og fall. Den samlede effekten er dramatisk og dypt engasjerende — Delacroix’ romantiske penselstrøk gir liv og presserende energi til dette tragiske øyeblikket frosset i tid.