Innhyllet i en verden av dempede farger og fengslende uttrykk, presenterer verket en slående visjon av arbeidere som navigerer gjennom det rene hvite snøen. Figurene står fremtredende, og fremkaller en følelse av fellesskapets motstandskraft; deres værbitte ansikter, preget av tidens gang og slit, tiltrekker seg blikket til betrakteren. Hver mann ser ut til å puste med en nesten håndgripelig livskraft—muskler spent og klare til oppgaven. Fargepaletten, dominert av kalde blåtoner og dempede jordtoner, skaper en kald atmosfære som resonerer med vinterlandskapet, noe som øker den emosjonelle vekten av deres arbeid. Det er som om essensen av snøens hardhet også siver inn i deres egne vesener.

Komposisjonen er organisert, men dynamisk, med figurene i forgrunnen plassert på en måte som inviterer betrakteren inn i scenen. Bruken av dristige, uttrykksfulle penselstrøk formidler spenning og bevegelse—som om snøen svirrer rundt dem. Denne skildringen av arbeid overskrider enkel aktivitet; den fanger essensen av kamp, brorskap og menneskelig utholdenhet mot naturens strenge elementer. Dette stykket reflekterer ikke bare Munchs dyktighet i form og farge, men fungerer også som en kraftig kommentar på sosiale roller og den menneskelige tilstanden i begynnelsen av 1900-tallet—en tid preget av raske endringer og industriell utvikling. Hver penselstrøk hvisker historier om motstand og delt menneskelig erfaring, og oppfordrer betrakteren til å reflektere over sin egen forbindelse til arbeid, kamp og skjønnheten funnet innenfor disse utfordringene.