Dette selvportrettet trekker deg inn med sitt direkte blikk, motivets øyne møter dine med en intensitet som nesten er urovekkende. Maleren, hvis ansikt er preget av livets merker, hviler haken på hånden sin; en gest av kontemplasjon, kanskje, eller kanskje en trett aksept. Fargene er dystre, brunfargene og okrene i bakgrunnen gir en jordet tilstedeværelse som den livlige røde slipset og fargetonene i kunstnerens klær springer ut fra.

Komposisjonen er fengende: den sittendes form fyller nesten rammen, og krever vår fulle oppmerksomhet. Vi står overfor en mann, sårbar, men befalende. Dette er ikke et polert, idealisert bilde; det er et rått, ærlig portrett. De tykke penselstrøkene og de grove teksturene snakker om kunstnerens hånd, hans emosjonelle tilknytning til lerretet. Maleriet føles tungt, en håndgripelig refleksjon av et bestemt øyeblikk i tiden, fylt med kunstnerens liv. I bakgrunnen legger et lite maleri til et ekstra lag av kompleksitet.