Maleriets stillhet fanger et intimt øyeblikk; en mandolin hviler tilfeldig på en stol, formen dens myknet av penselstrøkene. Kunstnerens teknikk er tydelig i måten lyset danser på instrumentets overflate, treverket ser ut til å gløde med en varm, innbydende nyanse. Komposisjonen fokuserer sterkt på dette ene objektet, og inviterer til en nær undersøkelse av dets detaljer. Kunstneren mestrer teksturen, og gjengir stolens stoff med en rik, taktil kvalitet.

Fargepaletten domineres av jordtoner — brunt, oker og dempede grønne — som skaper en følelse av stille kontemplasjon. Dette er ikke et maleri som roper etter oppmerksomhet; i stedet hvisker det hemmeligheter til betrakteren, og fremkaller en følelse av nostalgi og følelsen av å bli transportert til en enklere tid. Kunstnerens signatur kan sees i nedre høyre hjørne av kunstverket. Dette stykket legemliggjør en følelse av elegant enkelhet, en hyllest til skjønnheten som finnes i hverdagsgjenstander.