Kunstverket kaster betrakteren inn i en stille vinnerscene, der snø dekker bakken og mykt skjuler detaljene i landskapet. De dominerende tonene er kalde; hvitt, grått og dempet blått flettes sammen og skaper en følelse av stillhet og ro. Slanke, skjelettlignende trær strekker seg mot den overskyede himmelen, deres nakne grener gir ekko av de subtile bølgene i snøen. I det fjerne skimtes antydninger til bygninger, deres former mykes opp av den allestedsnærværende atmosfæren.

Penselstrøkene virker løse og uttrykksfulle, og gir inntrykk av et flyktig øyeblikk som er fanget. Det er som om kunstneren forsøkte å formidle ikke bare utseendet til scenen, men også følelsen av en kald, vindfull dag. Komposisjonen leder blikket gjennom den teksturerte snøen i forgrunnen, forbi de nakne trærne mot de fjerne formene, og skaper dybde og trekker betrakteren dypere inn i scenen. Den emosjonelle effekten er ensomhet, freden i en verden som er stille av vinteren og den subtile skjønnheten som finnes i et forvandlet landskap.