I denne robuste framstillingen av Étretats kyst fanger Monet essensen av et liv ved kysten som er livlig, men samtidig rolig, hvor båter med klare farger står i skarp kontrast til det rolige, grønne havet i bakgrunnen. Komposisjonen flyter med en nesten kaotisk energi; de skrå takene på fiskernes hytter trekker blikket vårt, deres matte overflater malt i nyanser av dyp blå og dempede toner som reflekterer de ankrende båtene. Betracheren kan nesten høre lyden av bølger som mykt slår mot båtene — en rolig, men ikke avtagende melodi fra naturen i harmoni med den menneskelige eksistensen. Sollyset danser på vannet, og reflekterer en følelse av tid fanget rett før tidevannet gjenvinner stranden, og antyder en uendelig syklus av natur og arbeid.

Den rike fargepaletten gir liv til verket, hvor de lyse gule og iøynefallende oransje fra båtene tilfører liv og glede, i vakker kontrast til de jordnære tonene fra hyttene. Monets penselstrøk er livlige, nesten som hvisker fra vinden — teksturen inviterer til å føle den milde brisen og fuktigheten i luften. Den følelsesmessige effekten av dette stykket taler om harmonien og forholdet mellom menneskeheten og naturen, et gjentakende tema i Monets arbeid. I denne perioden blomstret impresjonismen, og Monet var i forkant, og presset grensene for farge og lys, og gjorde dette verket til mer enn bare en fremstilling av et kystlandskap, men en feiring av livets flyktige skjønnhet.