I denne intime komposisjonen finner vi et ømt øyeblikk frosset i tid—et engleaktig barn som sover, hvor de små trekkene er mykt opplyst av et mildt lys. Barnet, med rosafargede kinn og et uttrykk av fred, er plassert i en seng dekorert med delikate sengetepper; det er en scene som hvisker om uskyld og ro. Det myke stoffet på sengen står i vakker kontrast til det intrikate mønsteret på vinduet bak, der det myke lyset og skyggen danser over scenen, som antyder dagslyset som siler gjennom.

De subtile penselstrøkene formidler et mykt fokus, noe som forsterker den drømmeaktige kvaliteten i stykket. Den dempede fargepaletten—mykt hvitt, milde brune og et hint av blek blått—omfavner betrakteren i varme, og vekker følelser av sikkerhet og ømhet. Spesielt måten kunstneren har fanget teksturene av barnets klær og den delikate porselensdukkene som ligger ved siden av ham, tilfører dybde til denne fremstillingen av barndommen. Det gjør at vi kan knytte oss på et personlig nivå, og minner oss om våre egne ømme ungdomsminner, og hvordan slike enkle og rolige scener kan være fylt med følelser. Dette verket er en levende påminnelse om skjønnheten som ligger skjult i livets stille øyeblikk.