Dette fengslende bildet av bølger som slår mot klippefjellet fanger den flyktige skjønnheten av naturen. Penseldragene er levende, en virvel av farger—blått, grønt og sandbeige flettes sammen for å formidle bevegelse og energi. Havet, med sine hvite skumtopper, antyder en livlig rytme, mens himmelen danser over, fylt med virvlende skyer som antyder skiftende vær; hele scenen resonerer med vitalitet—et øyeblikk fullt av liv. Det inviterer seeren til å lytte til lyden av bølgene og føle den kalde brisen som hvisker gjennom lerretet.

Hvert element harmonerer i en uttrykksfull komposisjon. Kystlinjen bøyer seg grasiøst, og leder blikket dypere inn i scenen. Klippene ser storslått imponerende ut, men myknes av Monet's mesterlige bruk av lys og tekstur; de ser nesten ut til å puste, smelter sammen med bakgrunnen av en flyktig dag i Etretat. Dette verket, skapt i en avgjørende periode i kunsthistorien, innerholder essensen av impresjonismen og viser ikke bare et landskap, men også en flyktig følelse—en påminnelse om vår verdens forbigående natur og kunstnerens intime tilknytning til det.