Når solen synker ned mot horisonten, forvandles landskapet til et teppe av varme nyanser—strålende oransje, brennende rødt og delikat gult. Den kolossale skyen, nesten antropomorf, svever som en vokter over den lysende sfæren, kantene er mykt uskarpe, fylt med et gyllent skjær. Denne foreningen mellom himmel og sol fremkaller en eterisk ro; man kan nesten høre den milde raslingen av blader som beveges av en lett bris. Stillheten er påtagelig—et øyeblikk fryst der tiden ser ut til å ha stoppet.

Nede støtter jorden seg mot elven, skyggene av fjerne figurer og trær tilfører dybde til denne rolige komposisjonen. De reflekterende vannene gjenspeiler den strålende himmelen, og lager et spill av varme og kjølige toner som fanger blikket. Det er som om hele landskapet brenner, og oppfordrer betrakteren til å bli lenger, for å nyte kveldslyset. I dette mesterverket kanaliserer Kuindzhi ikke bare skjønnheten av skumringen, men presenterer også en følelsesmessig klimaks—en fusjon av naturens farger som maler en historie om minner og drømmer.