Dette landskapet fenger med sin harmoniske og noe reserverte skildring av naturen. En rolig elv renner gjennom forgrunnen, med vann malt i dype, dempede fiolettoner og lyse reflekser som danser på overflaten. På begge sider skaper frodig grønt et rikt kontrast – tett og livlig nær betrakteren, som gradvis blir til en ryddig rekke høye, mørke sypresstrær som strekker seg mot horisonten. Trærnes vertikalitet står i kontrast til de myke engene og de fjerne åsene, malt i lavendel- og gråtoner som minner om morgentåke eller gryende skumring. Komposisjonen leder øyet langs den svingete elven og inviterer til en langsom, kontemplativ betraktning. Vallottons teknikk kjennetegnes av jevne, men bevisste penselstrøk med nesten grafisk klarhet, hvor naturlige former stiliseres til elegante figurer – trærne fremstår som lineære monumenter, bladene samles i definerte masser, og vannflaten brytes opp i rytmiske mønstre.