En varm, stemningsfull scene utfolder seg på en tropisk strand hvor en tahitisk familie deler et intimt øyeblikk med solnedgang og mørke fjell i bakgrunnen. Maleriet fanger et enkelt menneskelig bånd — en mann ligger avslappet i en kano og drikker fra en grønn beholder; en kvinne kneler i sanden og holder opp en flaske som hun stille tilbyr mannen. Et lite barn, sannsynligvis deres eget, holder seg fast i kanoen, og tilfører en varm følelse av familieliv. Kunstnerens bruk av levende, men jordnære fargetoner — mettede blåfarger, ildige røde og gyldent lys — gir scenen varme og sensualitet, og vekker både fysisk nærvær og øyas ånd.

Verket viser kunstnerens ferdighet i å blande postimpressionistiske teknikker med dyp respekt for kulturen han møtte. Den brede, flate fargepåføringen og forenklede konturer markerer en avvik fra europeisk naturalisme til en mer symbolsk og uttrykksfull stil. Komposisjonen leder blikket mykt — fra kvinnen til mannen og videre til barnet — og skaper en harmonisk balanse mellom figurene i det naturlige miljøet. Den emosjonelle virkningen er tydelig: en gripende blanding av ro, intimitet og kulturell ærbødighet som inviterer til refleksjon over temaene familie, natur og tilhørighet i et fremmed, men dypt personlig landskap.