I dette fengslende stykket hopper de livlige fargene frem, og trekker seeren inn i en verden der følelser møter kunst. Den sentrale figuren, med sitt enestående gyldne hår og dyptliggende trekk, ser ut til å være ettertenksom, men noe fjern; hender flettet dyktig rundt et enkelt tau, som foreslår en tilknytning til tanker eller minner. Den dype grønne fargen på antrekket hennes står i vakker kontrast med den blomstrende bakgrunnen — et teppe av rosa og hvitt som nesten pulserer med liv. Van Goghs penselstrøk er uttrykksfulle, og gir en følelse av bevegelse og hastverk til scenens stillhet; jentas uttrykksfullt, en blanding av styrke og sårbarhet, vekker en rekke følelser — lengsel, selvrefleksjon, og kanskje en anelse tristhet.

Når man betrakter dypere, kommer de intrikate detaljene av blomstene bak henne frem, og danner en frodig miljø som fremhever figurens melankolske stemning. Komposisjonen er nøye strukturert; måten kroppen hennes lener seg litt til venstre, balansert med stolen sin fremtredende arm, skaper et rom som inviterer, men paradoksalt nok er utilgjengelig. Samspillet mellom farge og form er mesterlig; hver skygge er bevisst, hver linje har en hensikt. I en historisk kontekst resonerer dette verket med kunstnerens egne følelsesmessige kamper, lik den av karakteren — begge fanget i strømmen av sine indre liv.