I dette gripende verket møter vi en bondekvinne, hvis ansiktstrekk er preget av arbeidets linjer, som holder et lite barn i fanget. Maleriet gir liv til nyanserte uttrykk som reflekterer vekten av deres eksistens. Hver penselstrøk snakker volumer; kvinnens hender er store og grove, men varsomt beskyttende mens de omslutter barnet, hvis blikk er fast, men noe fjernt, noe som antyder en verden av uuttalte bekymringer. Van Goghs teknikk er rik på tekstur — tykke, uttrykksfulle strøk overlapper, og skaper en håndgripelig følelse av intimitet i det mørke palettet av grønne og brune som omgir figurene.

Komposisjonen drar betrakteren inn i et delt rom, og understreker forbindelsen mellom de to emnene. Den subtile fargepaletten fremkaller følelser av melankoli og motstandskraft, og kontrasterer dyktig den mørke bakgrunnen mot de lysere tonene av klærne deres. Van Gogh fanger ikke bare den fysiske tilstedeværelsen av disse karakterene, men også deres følelsesmessige landskap — hvert element forteller om kampene arbeiderklassen på landsbygda måtte tåle på den tiden. Det er et vindu inn i livene deres, fullt av de harde realitetene de utholder, og det varige båndet av moderlighet, som gir en dyp refleksjon over menneskehetens utholdenhet i møte med motgang.