I dette levende landskapet fanger den dristige bruken av farger umiddelbart seerens oppmerksomhet. De lyse gule bygningene står i vakker kontrast til den dype, azurblå himmelen og fremkaller en følelse av varme og ro. Sollyset bader scenen i et gyllent skjær, som leker med de myke skygene som strukturene kaster. Hver penselstrøk er merkbart levende, som om kunstneren formidler øyeblikkets essens; man kan nesten høre lyden av gaten fylt med figurer som er engasjert i hverdagen. Van Goghs karakteristiske impasto-teknikk tilfører maleriet en taktil kvalitet, noe som inviterer publikum til fysisk å knytte seg til mediet.

Komposisjonen fører blikket gjennom sjarmerende arkitektur, som fører til en fjern horisont full av mystiske former og teksturer. Det finnes en dynamisk interaksjon mellom bygningene og naturens elementer; trærne rammer inn scenen, og bladene deres svaier i en mild bris. Dette verket, malt i en periode med personlig turbulens for kunstneren, illustrerer perfekt kontrasten mellom livlighet og melankoli. Det fungerer ikke bare som et øyeblikk av hans følelsesmessige tilstand, men også som et speil av verden han opplevde daglig, som innkapsler skjønnheten og livligheten i gatelivet i Frankrike på slutten av 1800-tallet.