Maleri viser en polynesisk kvinne som sitter og holder et barn på fanget. Ved siden av henne står et annet barn og holder en leke. Figurene er gjengitt med Gauguins karakteristiske forenklede former og dristige, mettede farger, spesielt de dype blå og grønne i kvinnens kjole og bakgrunnen. Belysningen er myk og gir scenen en mild, nesten eterisk følelse. Det er som om jeg er vitne til et rolig øyeblikk av husliv, et ømt blikk inn i en kultur som er veldig forskjellig fra min egen.

Kvinnens uttrykk er rolig, nesten stoisk, mens barnas ansikter er mer livlige, noe som antyder nysgjerrighet og kanskje et snev av engstelse. Komposisjonen er godt balansert, figurene er arrangert på en måte som trekker blikket over lerretet. Gauguins bruk av farge er slående; de kontrasterende nyansene av figurene mot den dempede bakgrunnen skaper en følelse av dybde og vekt. Maleri er et sterkt eksempel på Gauguins fascinasjon for folket og kulturen i Stillehavet, som formidler en følelse av eksotisme, men også en følelse av menneskelig forbindelse.