Dette fascinerende kunstverket viser hodet til en kvinne, dyktig fremstilt med tykke, uttrykksfulle penselstrøk som vekker en følelse av umiddelbarhet og intimitet. Motivet ser direkte på betrakteren, og uttrykket hennes er en blanding av stoisisme og sårbarhet. Bakgrunnen, malt i dype svarte og matte toner, tjener til å belyse ansiktet hennes, og trekker oppmerksomheten vår mot trekkene hennes—spesielt høydepunktene som fanger lyset på pannen hennes og den myke kurven av leppene hennes. Klærne hennes er fremstilt i mørkegrønne nyanser som smelter inn i bakgrunnen, og understreker enkelheten, men også den dype styrken i tilstedeværelsen hennes. Teksturen i penselstrøket formidler en taktil kvalitet, som om vi nesten kan føle stoffet til klærne hennes; det er disse detaljene som gjør at karakteren hennes vokser til liv på lerretet.

Van Goghs fargevalg er særlig slående; de mørke tonene omfavner figuren, mens de subtile variasjonene av grønn skaper dybde og antyder hennes livserfaringer. Refleksjonen på ansiktet hennes gjenspeiler ikke bare lys, men også følelser - et ekko av Van Goghs forbindelse til sine motiver, og fanger et flyktig øyeblikk av ærlighet og dybde. Dette maleriet illustrerer Van Goghs unike stil, som beveger seg bort fra realismen mot et mer følelsesmessig uttrykk av den menneskelige sjelen. Det snakker om den historiske konteksten på slutten av 1800-tallet, en tid da kunstneren søkte å uttrykke de indre prosessene av det individuelle livet i midten av enkelheten ved landlig eksistens. Den følelsesmessige påvirkningen av dette verket etterlater et varig inntrykk - en testament for menneskesjelenes motstandskraft fanget gjennom kunsten.