Dette fengslende selvportrettet inviterer seerne til å trå inn i sinnet til en bemerkelsesverdig kunstner. Den iøynefallende figuren, prydet med en bred stråhatt, ser oss rett i øynene og utstråler en rolig, men bestemt holdning. Penselarbeidet er avgjort uttrykksfullt, med dristige strøk som skaper inntrykk av bevegelse og liv; fargene danser mellom jordfarger og myke pasteller, noe som fremhever de naturlige egenskapene til motivet. Van Goghs valg av blå og grønne toner gir en følelse av ro, kanskje som speiler hans egne følelser gjennom denne turbulente perioden.

Pipa, som hviler forsiktig mellom leppene hans, tilfører et lag av intimitet—som om vi deler et stille øyeblikk ment for refleksjon. Det fungerer både som en bokstavelig og symbolsk forbindelse til hans verden, og tiltrekker seg oppmerksomheten på spenningen mellom ensomhet og fellesskap i kunstnerens liv. Historisk viser dette stykket Van Goghs utforskninger av personlig identitet, og reflekterer kampene og motstandskraften til et kreativt sinn. Betydningen av dette verket ligger i dets rå ærlighet, noe som gjør det ikke bare til et portrett, men også til en dyp fortelling om selvoppdagelse og emosjonell dybde.