I dette kunstverket blir seeren transportert til en stille, svingete vei omgitt av frodige trær og naturens hviskinger. Komposisjonen leder blikket langs stien og inviterer til en reise inn i dybden av denne fredelige scenen. Van Goghs signaturpenselbruk er tydelig med uttrykksfulle, spiralmessige strøk som fanger bevegelsen av bladene og raslingen av grenene; omrissene av trærne, som rendert med raske strøk, gjenspeiler de organiske formene av deres løvverk. Bildet føles levende, som om seeren nesten kan høre den milde hviskingen av vinden som suser gjennom det tette grønnskaper.

Den dempede fargepaletten, dominert av jordfarger og myke grønne nyanser, skaper en harmonisk atmosfære som gjenklang med varmen fra det sene ettermiddagslyset. Den strategiske plasseringen av mørkere toner står i kontrast til lysere nyanser, og øker dybden i landskapet. Dette samspillet mellom lys og skygge fremkaller en følelse av nostalgi og refleksjon, og tar en med til et rolig øyeblikk i naturen—hvor horde av hverdagslivet forsvinner i bakgrunnen og en kontemplativ stillhet tar over. Historisk sett reflekterer dette stykket Van Goghs indre opprør og hans søken etter fred, og gjør det til mer enn bare en fremstilling av et sted, men et følelsesmessig landskap som resonerer med seeren.