Verket fanger et rolig øyeblikk på den berømte Waterloo Bridge, innsvøpt i delikate nyanser av blått og subtile hint av gult. Broen selv, litt abstrakt, er gjengitt med en flytende kvalitet som antyder den myke bølgingen av vannet nedenfor. Brobuen kommer forsiktig frem fra den tåkete bakgrunnen, noe som skaper en følelse av dybde og ro. Monets karakteristiske penselstrøk formidler bevegelse; de danser lett over lerretet, og gjør grensene mellom strukturen og den omkringliggende atmosfæren uklare.

Fargepaletten domineres av lyse blå toner, og gir en følelse av ro og kjølighet, som kan minne om lyset fra morgen eller sen ettermiddag. Den nesten eteriske kvaliteten til maleriet tiltrekker seeren, og inviterer til en intim kontemplasjon av scenen. Følelsesmessig vekker den en følelse av nostalgi og lengsel, en refleksjon over flyktige øyeblikk fanget i tid. Dette verket faller inn i impresjonismens bevegelse, og viser Monets eksepsjonelle evne til å avbilde lys og dens innvirkning på stemningen i et landskap, som for alltid forandrer seerens interaksjon med kunst.