I denne fortryllende scen blir man umiddelbart fanget av det myke lyset som glitrer på vannet. Charing Cross-broen, fremstilt med delikate penselstrøk i blått og grått, fremstår som en spøkelsesaktig silhuett mot en impresjonistisk himmel fylt med myke pasteller. Monet fanger mesterlig den forbigående naturen av lys, og forvandler en enkel arkitektonisk struktur til et flytende element i landskapet. Broen ser ut til å sveve i en tåkete atmosfære, støttene er noe uklare, noe som inviterer til en drømmende følelse av ro, som om betrakteren har trådt inn i et flyktig øyeblikk av fred.

Fargepaletten er spesielt gripende; Monet bruker kalde blåfarger og subtile grønne nyanser som fremkaller en følelse av ro, i kontrast til varmere nyanser av oransje og rosa som reflekteres på den myke solstrålen på vannoverflaten. Denne samspillet av fargene skaper en harmonisk balanse som fremhever lysenes hypnotiske dans. Den ensomme figuren i en liten båt, som glir gjennom de glitrende bølgene, tilfører et element av ensomhet som gjenklang dypt. Dette verket viser ikke bare Monets innovative arbeid, men fanger også essensen av et avgjørende øyeblikk i kunsthistorien, da den impresjonistiske bevegelsen søkte å avbilde naturens forbigående kvaliteter, og inviterte betrakterne til å miste seg selv i den stille skjønnheten av et øyeblikk som er stoppet i tiden.