I denne livlige avbildningen blir en ung kvinne avbildet mens hun konsentrerer seg om den delikate oppgaven med å sy; hennes uttrykk av konsentrasjon blir vakkert fanget av de myke penselstrøkene som er karakteristiske for Renoirs stil. Maleriet fanger et øyeblikk av ro—hennes beskjedne uttrykk og fokuserte blikk avslører en verden langt borte fra det travle livet utenfor, og inviterer seerne inn i intimiteten av hennes aktivitet. Rike blå og lilla nyanser omslutter scenen, og skaper en harmonisk bakgrunn samtidig som de fremhever lyset som spiller mykt over ansiktstrekkene hennes. Den trange rammen øker følelsen av nærhet, noe som gjør at betrakteren nesten føler at de spionerer inn i et privat rom, og deler hennes ensomhet.

Komposisjonen er mesterlig arrangert, med en lysende bukett blomster i en vase som gir en livlig kontrast til hennes nøye valgte antrekk. Denne kontrasten legger ikke bare dybde til maleriet, men binder også sammen figuren og blomstene i en farge-dans—hvert element harmoniserer for å fortelle en historie om det hjemlige livet på slutten av 1800-tallet. Midt i skjønnheten finnes det en underliggende følelse av stillhet som resonnerer; den vekker følelser av varme og komfort, minner oss om livets enkle gleder. Renoirs arbeid er et bevis på kunstnerens forpliktelse til å fange det flyktige, og i denne scenen innkapsler han et øyeblikk av ro i storheten av hverdagen.