Det pulserende lerretet eksploderer i farger; et solfylt tablå utfolder seg foran øynene mine og fremkaller en følelse av paradis. Figurene, gjengitt med Gauguins karakteristiske dristige strøk, bor i en verden av rik rød, grønn og gul - en symfoni av nyanser som setter scenen i brann. Kvinnene, hvis kropper er gjennomsyret av en rolig stillhet, er hjertet i denne visuelle fortellingen. Jeg kan nesten kjenne varmen fra den tropiske solen, høre suset fra bladene og kjenne lukten av den eksotiske floraen som gjennomsyrer scenen. Luften virker tykk av en følelse av mystikk og urgammel ritual. En mystisk skikkelse som holder en bolle fanger min oppmerksomhet, blikket hennes er både innbydende og gåtefullt. Komposisjonen trekker meg dypere inn og oppmuntrer meg til å betrakte den usynlige fortellingen. Den hvisker om en kultur som er veldig fjern fra min egen, men dypt menneskelig i sin feiring av livet og skjønnheten.