Et fascinerende møte med det eteriske spillet av lys og skygge definerer dette verket. Scenen avdekker Houses of Parliament, innhyllet i en myk tåke, dyppet i en drømmende atmosfære. Monet fanger essensen av atmosfæriske endringer; silhuettene av den ikoniske arkitekturen dukker opp, omfavnet av tåken, formene deres mykes opp av berøringen fra det fremvoksende sollyset. Når blikket ditt vandrer over lerretet, blir du tiltrukket av de glitrende refleksjonene på elvens overflate, de gyldne og sølvfargede nyansene danser som eteriske ånder. Det er som om Monet inviterer deg til å puste inn Londons luft, tykk med løftet om en ny dag.

Dette verket, gjennomsyret av impressionismens kjennetegn, viser Monets mesterliga teknikk i å overlagre farge og lys for å skape dybde og bevegelse. Paletten her er overraskende subtil, og foretrekker myke blå og gulltoner, en perfekt harmoni som vekker en klar følelse av forventning. Komposisjonen, selv om den er forankret i realismen, antyder for abstraksjon, og bryter ned synlige former til en ren uttrykk for farge og lys. Den følelsesmessige dybden av stykket snakker for seg selv; det resonnerer med en følelse av nostalgi og livets flyktige natur—det epitomiserer de flyktige øyeblikkene som er både vakre og kortvarige. Historisk sett plasserer dette verket oss på slutten av det 19. århundre og begynnelsen av det 20. århundre, og fanger ikke bare et sted, men hele en epoke av endring, innovasjon og kunstnerisk opprør mot tradisjonen.