I dette imponerende verket blir betrakteren trukket inn i et solfylt landskap som viser en gammel gravplass med majestetiske mausoleer mot en strålende blå himmel. Den sandete bakken er prydet med rester av engang storslåtte strukturer, hvor kuplene og minaretene deres er iøynefallende utsmykket, men dempet av tidens gang. Kunstneren bruker en livlig fargepalett, der varme jordtoner fra sanden kontrasterer vakkert med de kalde blå og grønne av kuplene, og gir en følelse av harmoni med naturen. Denne idylliske scenen tar oss tilbake til en svunnen tid, da disse strukturene hadde en dyp betydning og huser sjelene til ærverdige personer.

Når man ser på komposisjonen, reiser de kantede formene av mausoleene seg mot den store bakgrunnen, nesten som om de er voktere av historien. De intrikate mønstrene som er ripet inn i kuplene antyder den kulturelle og åndelige rikdommen i regionen, og inviterer til refleksjon om verdiene som har formet dette landskapet. Det er en fred her; man kan nesten høre hviskingen av fortiden som bæres av vinden. I dette verket resonnerer den guddommelige konvergensen av arkitektur og natur, og gjør det til en dyp fortelling om sted og minne.