Dette gripende kunstverk presenterer den majestetiske Rouen-katedralen badet i det myke, lysende lyset av middag. De myke penselstrøkene skaper en eterisk tekstur, som lar de intrikate detaljene av katedralen trå fram forsiktig, snarere enn tydelig definert. Monet sin valg av en nesten abstrakt representasjon inviterer seerne til å komme nærmere, da bygningen synes å glitre med lag av farge. Lyset danser forsiktig over steinfasadene, og løfter både storheten og intimiteten i scenen.

Den overordnede komposisjonen fanger essensen av impresjonismen, omfavner de flyktige egenskapene til naturlig lys. De bleke blå og myke jordtonene jobber i harmoni og fremkaller en følelse av ro og fred. Den følelsesmessige effekten av verket vekker tanker om en rolig ettermiddag, der tiden ser ut til å stanse, og man kan miste seg selv i skjønnheten av en arkitektur omgitt av natur. Historisk sett gjenspeiler dette stykket Monets varige fascinasjon for Rouen-katedralen, et tema han har gått tilbake til flere ganger, og utforsket nye tolkninger av lys og form.