Dette fengende verket tar seeren med til et rolig, men livlig elvlandskap hvor trebroen dominerer komposisjonen, elegant støttet av sitt refleks i vannet nedenfor. Monets penselstrøk vekker en følelse av livlig bevegelse; figurene som krysser broen, hver fremstilt med løse, impresjonistiske strøk, innkapsler den dynamiske atmosfæren av hverdagsliv. Selve broen, en robust struktur i tre, viser intrikate detaljer av bjelker og støtter som stikker ut og skaper et rytmisk spill mellom natur og menneskelig ingeniørkunst.

Fargepaletten er en beroligende blanding av grått og blått, prikket med oker og brent sienna i bygningene og jorden. Denne subtile, men rike kontrasten forsterker den reflektive kvaliteten til vannet, fanger det myke gløttet av morgenlyset som danser på overflaten, og antyder roen av øyeblikket i det industrielle bakteppet av røyken fra fjerne båter. Her blomstrer impresjonismen, gir liv til scenen, inviterer til refleksjon samtidig som den forankrer den i en spesifikk tid - et øyeblikksbilde av 1800-tallets Frankrike, en verden hvor natur og industri lever fredelig sammen. Den emosjonelle effekten er merkbar, og vekker lengsel etter en enklere tid, gjennomsyret av elvens hvisking og den myke summingen av sivilisasjonen.