I dette uttrykksfulle verket kan vi se det intime forholdet mellom to figurer, antagelig en mor og datter, avbildet i et livlig spektrum av farger. Kunstneren bruker tykke, uttrykksfulle penselstrøk som skaper en teksturell kvalitet, noe som får malingen til å virke nesten skulpturell. De dristige konturene rundt figurene står i sterk kontrast til den varme oransje bakgrunnen, som utstråler energi og varme, og fanger blikket til beskueren mot deres delte øyeblikk. Morens uttrykk er fylt med ømhet og hengivenhet, reflektert i det myke grepet på datterens skulder. Det er en fascinerende harmoni mellom figurene, skapt av deres komplementære fargepalett av grønt, rosa og oransje, som vekker følelser av omsorg og familieband.

Den emosjonelle innvirkningen av maleriet er merkbar; man kan nesten føle kjærligheten og omsorgen som blir utvekslet i det øyeblikket som ble fanget av Cuno Amiet. Den historiske konteksten for dette verket plasserer det i en tid da ekspresjonismen var på vei opp, og legger vekt på den emosjonelle opplevelsen over realistisk representasjon. Dette stykket reflekterer en bevegelse som verdsatte subjektiv erfaring, som effektivt viser spekteret av menneskelige følelser. Amiets unike tilnærming hjelper til med å kaste lys over viktigheten av disse forholdene, og bidrar til en større diskusjon om familiebånd og menneskelig erfaring i tidlig 20. århundre kunst.